Skjønnhet og død

Jeg var en tur på gravplassen i dag. Der var et fantastisk syn:

Arne Lyngbø døde for over 2 uker siden, men blomstene på graven til denne i lokal sammenheng svært kjente mannen har holdt seg godt i det våte, kalde høstværet.
Det var riktignok ikke for å bivåne dette jeg kom, men jeg er takknemlig for at jeg fikk se det, fikk delta litt jeg også, i hans bortgang. Virkelig et vakkert punktum. Hilsener på mange hvite bånd ikke bare fra de nærmeste, men fra idrettslaget, fra Høyre og...nei, jeg studerte dem ikke alle. Men han har vært en aktiv mann og har bidratt med mye i sitt liv. En del av mitt liv har han også vært - skjønt ikke på noen svært stor eller nær måte, såvidt jeg vet. Men likevel - en fargerik bite av mitt livs puslespill har han såvisst vært. De to siste gangene jeg så ham, var han gjøgler i et familieselskap og på en bygdekonsert.

Neste bilde tok jeg på skogstur nylig. Det er like før dette løvet råtner, men hvor mye vakkert som finnes i falne blader!

Og så, et bilde av noen angrepne epler i hagen min. Men motivet er da skjønt, selv om det er fryktelig ufullkommen frukt, dette? Små er eplene også, slett ikke noe å vise fram.

Til slutt: Her er motsatsen til eplene over - dette er utenfor en grønnsakbutikk i Storgata i Oslo. All frukt og grønnsaker som tilbys her, er helt perfekt. Utseendemessig:

Men jeg er nå ikke aldeles overbevist om hvorvidt det er denne maten eller mine flekkete usprøytede epler som er sunnest. Bare man skreller bort flekkene altså - de smaker ærlig talt ikke særlig helsesamt. 

Sprøytemidler er jo faktisk dødelig gift. I min svake, fysisk overfølsomme 10-12-årsperiode i livet ble jeg temmelig uvel av de aller fleste utenlandske epler. Men som regel ikke av de norske. Jeg tror de måtte være mye mindre sprøytet enn de importerte eplene. Så jeg vet, vet, tror jeg vet, VET  - at sprøyting er ugreitt. Selv nå skygger jeg gjerne unna de importerte eplene. Mener jeg ofte kjenner noe reelt frastøtende ved dem. Men jeg har kost meg med min egen istykkerskårne frukt.

Relevant bibelvers: Joh. 7,24: Døm ikke etter det dere ser, døm heller rettferdig!

*

Både skjønnhet og død finnes i alle disse bildene mine, på ulik måte.

De to dimensjonene av tilværelsen er ikke bestandig så langt unna hverandre.

Om vi både kan glede oss over skjønnheten, men samtidig sukke over døden - tror jeg vi har kommet et godt stykke på vei. Når vi ikke lar det vonde i en sak overskygge alt det gode i den samme saken.

*

Epler i hagen

Leieboeren i kjelleren kom for noen år siden stolt til meg og viste fram et bilde han hadde tatt: To hjorter som stod og spiste opp alle eplekartene i hagen vår.

Ja, det var sannelig et flott bilde!

Motivet hadde holdt seg rolig på plass en lang, god stund. Helt uten at vår leieboer hadde prøvd gripe inn og jage dyrene bort.

Skjønte han ikke at eplene hadde verdi? – Dette var første året med rik blomstring. Før dét hadde det vært ett og to epler på mine to trær en høst eller to. Nå måtte jeg binde de halvknekte grenene sammen med filler og tau så de fikk gro etter det voldsomme angrepet. Og noen frukt ble det ikke.

Siden er det jeg som har vært uklok og lat. Hjortene har fått forsyne seg uhindret. De har kommet allerede i blomstringen og ødelagt alt. Første året etter den første hjortefesten blei jeg helt tatt på sengen av den tidlige kommingen. Og så var det vel hagedepresjon som tok meg – jeg ga opp kampen uten å kjempe. Men i år spente jeg et nett over det treet jeg er mest glad i, og det andre hadde fått så mange høytravende grener at jeg tenkte halve frukthøsten ville være beskyttet av  sin høye vekst.

Og dét stemte.

Vi har hatt blomstring, og vi har fått epler. Men hvilke epler!

Fulle av skurv og sprekker og flekker og mugg – er det virkelig mugg? - og ikke særlig mange epler heller. Allslags mangel- og sykelighets- og svakelighetstilstander.

Det er ikke bare beskyttelse mot rovdyr som skal til for å få en god høst, visst.

Hvis jeg hadde gjødslet og sprøytet ville nok resultatet blitt helt annerledes.

Men oppbinding av ødelagte grener er det eneste jeg lærte av min fruktdyrkende bestefar (det må jo være ham jeg har det fra? - tror aldri det bare har vært et tv-program eller noe). Jeg kan ingenting om gjødsling, og har en iboende motstand mot tilførsel av gift og næringsstoffer utenifra, så jeg har ikke gått inn på saken. Men jeg tror jeg har gjødslet litt med egen kompostjord av og til. Og kastet litt plenklipp under trærne i ny og ne. Og litt aske. Men solbærbuskene kan ha fått mest -

Sende analyseprøver til Ås bare for mine få eplers skyld, eller hva man nå gjør som en god fruktbonde, virker alt for høyt og dyrt og avansert for meg. Jeg hadde vel ikke giddet følge opp heller, alene om hageinteressen som jeg er i familien. Interessen har forresten vært sterkt dalende de siste årene, i takt med økningen av antall brunsnegler.  Å drepe dem har vært såpass vondt – og håpløst – at jeg har måttet gi fra meg hele hagen, på et vis. Men i år var sneglene så få at jeg merker at min sjels hagerom  av og til har hevet etter pusten og sagt fra at det fremdeles finnes.

Det hjelper dessuten på hageinteressen å lage noe fint av produktene derfra. Jeg har både rips, solbær, stikkelsbær og plommesyltetøy i fryseren i år, og saft også, og i går bakte jeg eplekake.

-----------

Bibelen sammenligner det å ta vare på mennesker, å foredle oss som kristne, både med fruktdyrking og sauepassing. Man må passe på både gjerdehold, murbygging, vakthold, jordbearbeiding og næringstilførsel. Det handler om å se og forstå, om å gripe inn, om arbeid og kunnskap.

Og likevel er dette ikke alltid nok. Ikke alle trær, og ikke alle grener bærer frukt likevel – de vil ikke, visst? Da skal de hogges bort, sa Jesus. Og ikke alle grener holder seg på treet sitt – da bærer de selvsagt heller ikke frukt. Bort med dem!

Slik at gartneren kan konsentrere seg om mer villige planter.

Hvor fælt hvis gartneren sliter seg ut på sure grener som bare produserer surfrukt.

Og hvor fælt hvis de i utgangspunktet villige plantene ikke blir plantet, ikke blir stelt, ikke får en bra plass i hagen, ikke blir høstet – men bare skrumper bort fordi gartneren var opptatt, utslitt, alene, lat, egoistisk, svak, kunnskapsløs, dum, blind, eller ressursløs – eller slett ikke fantes.

Hvor pleier så menighetene, og dagens gartnere, dagens gjetere,  dagens prester og pastorer, å svikte? Og hva er de sterke på?

Lurer på om mange er som meg – flinke til å forbinde grener, trøste og bære. And that’s it. Noen er flinke til å gjødsle og gi mat også. Færre er flinke med beskyttelsen, kanskje. Beskyttelse mot vonde arbeidere, mot vrang lære, mot sur deig, mot vonde åndsmakter. Eller de stenger seg og forsamlingen inne, og bruker seg ikke, fornyer seg ikke, men rotner på rot -

Og tenk hvis gartneren bare fantes på internett! Eller på TV.

Da ble det ikke noen ekte menighet.

Ikke tale om.

Et tragisk vers om dårlige gjetere:
Jer. 12, 10:  "Gjetere i mengde har herjet min vingård og tråkket ned min odelsjord; de har gjort mitt herlige land til en livløs ørken".

Og om den gode hyrde:
Joh. 10, 11 og 14: "Jeg er den gode hyrden. Den gode hyrden gir sitt liv for sine sauer....jeg kjenner mine, og mine kjenner meg" (sagt av Jesus, vårt store forbilde).

Bibelvers om skriving, lesing & bøker

Forkynneren 12,9-14:
Forkynneren var en vismann, og han gav folket kunnskap. Han grunnet og gransket og laget mange ordspråk. Forkynneren la vinn på å finne gode ord og vendinger og skrev ned det som er rett og sant.
    11 Ord av vismenn er som brodder,
        fyndord i samling trenger inn som nagler.
        De kommer fra en og samme hyrde.
    12 Men ellers, ta imot formaning, min sønn!
        Det er ingen ende på de bøker som skrives.
        Mye gransking gjør kroppen trett.
    13 Til sist kan det hele samles i dette:
        Frykt Gud, og hold hans bud!
        Det bør alle mennesker gjøre.
    14 For Gud skal dømme hver gjerning,
        holde dom over alt som er skjult,
        enten det er godt eller ondt.

Joh. 21, 25:

Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.

Om Bibelen:


Luk.1, 1-4:
Mange har forsøkt å gi en fremstilling av det som er blitt oppfylt blant oss,  slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og tjenere for Ordet.  Nå har også jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av og skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilos, så du kan vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i. (Lukas).


Joh. 5, 39-40:
Dere gransker skriftene, for dere mener at dere har evig liv i dem – men det er de som vitner om meg!  Likevel vil dere ikke komme til meg så dere kan ha liv. (Jesus).


Luk. 24, 25-27:
Da sa han (Jesus) til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» 27 Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene. 

Joh. Åp. 22,19:

Og om noen trekker noe fra ordene i denne profetiske bok, skal Gud ta fra ham hans del i livets tre og i den hellige by, som det er skrevet om i denne boken. (Gjelder bokstavelig lest bare Åpenbaringsboken).

Daniel 9,2:

i hans første regjeringsår gransket jeg, Daniel, i bøkene og la merke til hvor lenge Jerusalem etter Herrens ord til profeten Jeremia skulle ligge i ruiner; det var sytti år.

Jer 8, 6-9:

Hvordan kan dere si: «Vi er vise,
        vi har Herrens lov hos oss»?
        Skriverne har jo forfalsket den
        med sin løgngriffel.
     9 De vise skal stå der med skam,
        de blir slått av skrekk og fanges i snaren.
        De har forkastet Herrens ord.
        Hva hjelper da deres visdom?

Matt. 22, 29:

Men Jesus svarte: «Dere farer vill, fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.

Luk. 24,44-46:

Han (Jesus) sa til dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» 45 Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, 46 og sa til dem: «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, 47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. 48 Dere er vitner om dette. 

Om bøker i himmelen / i det hinsidige:


Joh. Åp. 20,12:
 Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. (Johannes).


Joh. Åp. 21, 27:
Men noe urent skal aldri komme inn i byen, ingen som gjør motbydelige ting eller farer med løgn, bare de som er skrevet inn i livets bok hos Lammet.

Helt ny vestlandsk poesi

Jeg hørte 10 vestnorske poeter i går lese fra sine egne nye diktbøker. Det skjedde under "forfattersleppet" på Bergen Bibliotek. 

Jeg vil dele hva jeg så og synes og opplevde:

Her er hun som "bare" hadde gjendiktet en fransk forfatter. Hun leser et dikt om sofaputer - at de er tjukke, og avrundet i kantene:

Stil: Enkelhet, gjentakelser, nesten tomt for innhold.

Men nettopp derfor har jeg vel kapasitet til å huske det.

Neste bilde viser noe mer spennende: En ung fyllingsdøl som skrev - og leste, ja spilte nærmest - på en blanding av vanlig bergensk gateslang og skikkelig gammelt sprog fra den samme hjemby:

Deretter leste forbildet hans, en litt eldre og landsberømt kar fra Stavanger,  opp sin tekst.  Her var det slektskap, ja! Begge brukte gammel byhistorie og en blanding av språkstiler.

Men jeg husker ingen av dem sine navn. 

Bildet over viser settingen: En styrt framføring og samtale mellom disse to, som visst regnes som noen av landets beste og mest lovende forfatterne i dag.

Det var 7 forfattere til. Jeg tror nok ikke jeg vil kjøpe noen av dem sine bøker, til det er de for uvesentlige, tror jeg, og jeg for fattig. Men jeg vil nok bla i noen av dem hvis de blir lagt foran meg på bordet. Are Frode fra Sandane kunne jeg for eksempel godt tenkt meg å studere litt mer. Hva er det egentlig han har opplevd?

Men den mer kjente berømtheten (Navn? Aner ikke. Hadde ikke med meg notatsaker) som muligens ikke treffer mennesker mer, siden han bare skrev om vågen der han bodde - dét blir for kjedelig. Uansett solide formuleringer.

En av forfatterne har jeg ingen idé om hva skrev. Han var ung og kraftig, hadde langt mørkt hår, satt ikke sammen med de andre, leste med aksent (tydelig innflytter) - og blei plutselig svært energisk på scenen (de unge menn har da fremdeles energi som de må få ut på en eller annen måte). Men alt dette ytre gjorde at jeg ikke fikk med meg innholdet i hva han skrev. Jeg ga opp å følge med, rett og slett. Hadde nok med budbæreren himself. Og har glemt det lille jeg muligens faktisk fikk med meg. 

Jaja, sann.

Jeg husker at jeg syntes Einar Økland var flink. Flink og vittig. Spøkte med sin alderdommelighet. Han har nok fortjent sin berønnelse. Den eneste jeg hadde hørt om fra før. Å jo, han skrev om en kamel i en ørken, nå husker jeg det. Jeg skulle gjerne hørt litt av de andre diktene hans også. De om kjærlighet og sånn.

Å gå på et sånt sted, se og høre dikt og forfattere live, er tusen ganger rikere enn å bare lese en bok. Stoffet blir så tilgjengelig. Tusen takk, Kjetil, som fortalte meg om arrangementet og tok meg med inn i din verden:)

....og nå husket jeg plutselig: Han skrev om uren hud! Den unge, mørke altså. Et par setninger i alle fall. Det eneste ubehagelige hele kvelden....

Kontakt med døde

- et leserinnlegg i "avisa nordland".

 Skrevet etter at vi sang "Jeg vil stå opp for deg" i menigheten - og jeg skjønte at dét burde jeg gjøre:

For noen uker siden hadde avisen her et stort oppslag om en dame som kan snakke med de døde. Hun hadde visst samlet stappfullt hus i Bodø.

Jeg er kristen, og en av de viktigste tingene jeg har forstått, er at jeg må ta bibelen på alvor. Bibelen bekrefter at det går an å ha kontakt med døde mennesker – den forteller bl.a om kong Saul som fikk en dame til å mane fram hans gamle rådgiver, profeten Samuel. Og den døde Samuel kom, og et par sanne og skremmende ting sa han også, men det var galt av Saul å gjøre dette. Les 1. Samuel kap 28.

For det er ikke alt som går an, som er rett og godt!

Jeg vet ikke hvorfor slik gjenferds- og åndemaning er galt – annet enn at det intuitivt er noe redselsfullt ved det, og det naturlige og intuitive skal man ikke kimse av - men Gud gir altså i tillegg i bibelen tydelig beskjed om at slikt skal vi ikke gjøre.

Det er nok best for oss å ta Gud på ordet her. Ha ikke kontakt med døde mennesker. Og oppsøk ikke, og del ikke erfaringen til andre som gjør det heller. Heleren er like god som stjeleren. Les  f.eks 3. Mos 19,31 og 20, 16. Man blir ”uren” av slikt, står det.

Men har du allerede gjort det i din nysgjerrighet eller i din fortvilelse eller hva – så kan du be Gud om tilgivelse og hjelp. Jesu blod både renser oss for våre synder, og kan lege våre sjelers skader. Dét sier bibelen også – les Jesajas kap 53.

Og husk at Jesus er sterkere enn døden – han har stått opp fra den og blitt helt og levende menneske igjen. Han både kan og skulle vi ha kontakt med – i ånden. Dét både sier bibelen, og jeg har selv erfart hvor fint det er. Han var jo på jorden i bare seks uker etter at han ble levende igjen, og så dro han til himmelen, så kontakten må foreløpig være åndelig. Det er slik kontakt vi har fått ånden vår til. Til kontakt med levendeJ. Og til kontakt med Gud, som jo er den Virkelig Levende Livgiveren.

Graslengde, KrF og respekt

"KrF-velgere har det lengste gresset", leste jeg et sted. De steller altså minst med hagene sine.

Virkelig? Det var leitt. De er jo mine. Sprer vi mindre skjønnhet enn andre? Hvorfor?

- Fordi KrF har flest gamle, skrøpelige, velgere som ikke orker mer i livet?
- Fordi velgerne deres og kristne generelt legger mer vekt på det indre - vennlighet, bønn, lovsang og slikt - enn på det ytre?
- Fordi kristne er blitt så vant til å lene seg på nåden at de ikke gidder anstrenge seg med noe som helst??? Huff, for et fælt forslag.
- Fordi de ikke ser at en stelt plen er vakkert? Er de blinde for skjønnhet? Dét tror jeg i alle fall ikke...
- Fordi de ikke bryr seg med ytre statussymboler og sitt gode rykte? Det er bare pga slikt at andre holder plenene sine...?
- Fordi KrF-ere ikke bryr seg med å glede naboene, i alle fall ikke på den måten? De tror kanskje at det sosiale betyr alt?
- Fordi KrF-ere har dårligere tid enn andre, kanskje pga alt frivillig arbeid utenfor heimen?
- Fordi søndagsarbeid er forbudt for dem, og det er den dagen de kunne hatt tid til plenklipp, etter kirken selvsagt?

Eller er det bare en ondsinnet løgn, dette at KrF-graset er så langt? Hørte en komiker på TV i går si at egentlig var de ikke så mye ute etter FrPere som dummet seg ut - det hadde vært mye mer stas med en KrF-er som horekunde -

Vel, sannsynligvis er det med graslengden sant.
Hvorfor - vet jeg ikke. Jeg heller mest til alderdomsforklaringen.

Men graslengden kan ellers stemme godt med mitt inntrykk av at kristne ikke lenger legger særlig vekt på forvalteransvar mht natur og skaperverk. Du finner dem stort sett heller ikke i miljø- og naturvernorganisasjoner, i alle fall er det min erfaring. Det er "kjærlighet" som er ordet for dem. Og "Respekt for liv" betyr først og fremst nei til abort, og å være snill med sine barn og kjæledyr. Men jeg må si jeg blir rørt når jeg treffer en kristen hage- eller naturelsker som ærer skaperen med et vakkert rosebed eller en fint stelt gård. Men da er vedkommende vanligvis godt oppe i årene, dessverre.

Herr Dencker  på over 80 i Florvågbakken er en slik person. Hvor mange ganger har jeg ikke gledet meg over hagen hans når jeg har gått forbi! Og kjent på takknemlighet for strevet hans?

Jeg spurte en kar i Åfjord nylig, om hvem jeg skulle gå til når jeg ville forhøre meg om bedehus og kristenliv i bygda hans. Jeg hadde nemlig sett et tilsynelatende forlatt bedehus og blitt nysgjerrig. Han svarte med et navn på en person som han omtalte som "en veldig stødig og solid dame". Da jeg kom til gården hun bodde, var der flere leiligheter og dører der. Da valgte jeg ut den ryddigste inngangen med de fineste blomstene utenfor, der graset var vakrest klippet - like kort helt ute i kantene også. Siden han der mannen hadde slik en respekt for henne, var det her hun måtte bo.

Og dét var det. Her bodde den kjekke, eldre, reflekterte og imøtekommende kristne damen. Jeg fikk hjemmelaget saft og en god prat på terrassen med henne.
Hun tilhørte forresten et annet bedehus - en slik person lar nemlig ikke gudshuset sitt stå tomt og nakent. Hun fyller det med liv og skikkelighet - akkurat slik hun gjør med hagen sin:)

Hvis hun da ikke er helt alene om alt - da kan det meste bli for tungt for selv den beste av oss.


Er det forresten derfor landets hager ikke blir holdt som før? Vi er blitt så enslige?? Men ikke kristne mer enn andre, vel -

Vennskap: Å si fra

Jeg måtte sukke og fnyse litt i går. Over mine venner. For ingen sa fra til meg om merkelappen bak på ryggen som struttet synlig ut hele kvelden. I alle fall tror jeg den må ha gjort det. Jeg så den i speilet da jeg kom hjem etter møtet og selskapet:

Dette bildet er forresten tatt i dag, med tanke på dette blogstykket. I går var det den hvite siden av merkelappen som var synlig, mye mer synlig enn dette. Du verden så krøllete jeg må ha vært på ryggen for å få noe slikt til. Men ingen sa noe.

Sånt synes jeg er heller dårlig gjort. Eller ikke-gjort. Tenk å la meg dumme meg ut på den måten i timevis! Mannen min ser ikke slike ting, så han får være unnskyldt, og kanskje et par blinde til, og de jeg satt langt unna eller bare traff ansikt til ansikt - forresten må da alle ha sett det? for jeg gikk opp og ned fra scenen stadig vekk, med ryggen til hele gjengen mange ganger. Jeg er jo forsanger.

Ja, enda salen var full av mine nærmeste folk, folk jeg har omgåttes i årevis - kom jeg hjem på denne måten.

Ille. 

Jeg ville jo bare blitt glad hvis noen hadde dyttet merkelappen på plass, eller gjort meg oppmerksom på den, så jeg kunne ordne det selv. Selvsagt!

Jeg hadde det travelt i går da vi dro, måtte pusse tenner, lete etter fotoapparat, notatblokk, penn, skifte klær - det gikk fort i svingene på slutten. Og jeg kom plutselig på at vi sikkert burde ha hentet Muratovicene - men nei, ha'kje tid - en annen ville chatte, hadetbra, lykke til - 

Så kjolen ble ikke pent tatt på. Heller ikke tid til å kjemme meg. Stress.  Likevel fornøyd med at jeg midt i skyndingen husket å rive av prislappen på kjolen.

Men jeg sjekket meg ikke i speilet. Ikke bakfra.

Og ingen andre ville tydeligvis være speil for meg. Dét synes jeg venner bør være for hverandre. Er jeg helt venneløs, eller?

Jeg tror en annen hovedgrunn til denne ikke-særlig-vennlige oppførselen, er overdreven angst for å såre hverandre. Man sier bare positive ting til folk. I en del kristne miljøer blir man prentet huden full av slikt. Det er forudt å kritisere hverandre, formane hverandre, irettesette hverandre - si noe som helst som noen måtte finne ubehagelig. 

Forbudt å påpeke at noe ikke er i orden - hvem vil vel være en suring?

Sånt overlater man til Den Hellige Ånd.

Eller til den aller, aller nærmeste.

Men mannen min fungerer altså ikke på området stil og klær.

Og derfor ble jeg gående med merkelapp på ryggen i går.

Pluss muligens kanskje fordi andre menn ikke sier noe såpass privat til en dame - så halve salen var jo utelukket fra å si fra av slike grunner. 

Fnys! 

Den man elsker, den refser man, slår bibelen fast.

Da kan man i det minste hjelpe med merkelapper og slikt - om man skulle bry seg om hverandre!

---

Det var et usedvanlig fint møte og selskap i går, og jeg ødela neppe så mye for noen med merkelappen min.

Men jeg tror vi nordmenn, og vi kristne i særdeleshet, må ta oppgjør med angsten vår for å såre hverandre. Vi må tåle å bli hjulpet, ja, kritisert.

Det står da i bibelen at vi skal rettlede og formane hverandre, lære hverandre, refse hverandre - en masse bibelord om slikt. Jeg tror jeg ganske snart skal legge ut en liste over noen av dem.

Og så synes jeg merkelappen min fra i går var et ypperlig eksempel på nødvendigheten av - og kjærligheten i -  å si fra om ting.