Sommerfugler og forsiktighet

Dette er min lille nydelige nabo:

Jeg fikk lov av hennes afrikanske mor å vise henne fram på nett. Hun er ute i sommerklær for første gang i livet, uten lue og jakke på, og var så lykkelig, så lykkelig. Hun frydet seg over å huske; helt til i dag har hun vært redd i denne stolen. Men i dag var det stas!

Jeg klarte ikke å fange smilet hennes med kamera, men jeg fikk mange. Særlig da vi tok en tur til meg etterpå og spiste nypesyltetøy. Kanskje hun husket at hun hadde vært her før? Livet begynner å henge sammen?

Sommerfuggel i vinterland; tenk at det kan være så varmt her nord! Sikkert 20 grader.

Moren - en særdeles flott og varm og ansvarlig kvinne - har forresten akklimatisert seg skikkelig etter tre år i Norge, og syntes her var kollossalt varmt i dag.

Hun fortalte at hun ikke hadde syntes det var varmt hjemme i Afrika da hun bodde der, med 10-15 grader mer.

Den tilvenningen, altså!

Men jeg tok flere bilder i den store kommunale hagen til vesla over, av andre barn - fra Norge, fra Tsjetjenia, fra Nord-Afrika. Særlig ett var alvorlig fint - av tre nydelige flyktningbarn, to av dem muslimer, der de utrolig vakre personlighetene deres nærmest stråler ut. Glede og kjærlighet, mykhet og renhet -

Hvor jeg skulle likt å vise verden dét bildet!

Men jeg vil og kan ikke. For det første har jeg ikke spurt foreldrene om tillatelse, og ikke dem heller, enda de gjerne ville bli tatt bilde av. Og for det andre, og det er nesten verre: Det kan hende at noen stygginger ville lest det, sett dem og hatet dem. Gjort dem noe vondt, til og med. Nei, det er nå nesten helt hinsides - men det finnes jo vonde mennesker. Tenk om noen av dem leser bloggen min! Forresten har vi nå alle en viss slump vondskap i oss, men en del mennesker har altså en ekstra dose rettet mot muslimer og andre fremmedkulturelle.

For min del velger jeg å ignorere eventuell ondskap, og legger likevel ut mye av og fra meg selv på nett. Jeg VIL ikke gi etter for de vonde eller for angst eller for forfengelighet for den del. Jeg vil leve fritt, være åpen, være meg - være et eksempel på dette. Kan nok hende det ikke alltid er like vist, men, og jeg legger nå ikke ut alt mulig heller, men - 

- men jeg kan jo ikke bruke andre uvitende til den samme jobben. Det bør jo ikke være risikabelt å kjenne meg -

Det finnes et bibelvers som er relevant med hensyn til min frihetstrang, men kanskje på en litt annen måte:

"Hvis min frihet skulle føre andre svake til fall, ville jeg aldri bruke den friheten", skrev Paulus.

Hvilke friheter tar jeg meg, hvilke eksempler gir jeg, hvilke idéer, som jeg ikke burde?

Og hvordan kan jeg våge å legge ut bilde av lille Bibita?

Hun heter forresten ikke det:)

Kråkefest, skyld og ansvar.

”Vi har kildesortering her!”, svarte den lokale ungdommen så stolt, da jeg i februar vantro spurte om bosset bare ble tømt én gang for måneden. Jeg var nyinnflyttet og prøvde sette meg inn i dagligliv og virke på mitt nye sted.

Det forbløffet og gledet og undret meg hvor stolt den unge gutten var over lokalsamfunnet sitt, som hadde en miljø-god ordning for avfallet. Gutten identifiserte seg tydeligvis med byen sin. Ikke mye navlebeskuende, han, nei!

Men tømming én gang for måneden er ikke nok for våre 6 leiligheter som deler samme bossdunk. Den er slett ikke 24 ganger større enn det søppelspannet andre folk har bare for seg selv, og som tømmes ukentlig. Vår restboss-dunk er den mørke i midten:

Så én uke for måneden har kråkene fest her. De går på ny og på ny løs på toppinnholdet i vår sprengte container og slenger freidig av gårde brukte bleier og kluter og allslags annen drit  rundt i terrenget i jakten på den store grombiten. Er vel ikke alt som blir sortert like godt, selv om vi altså har kompostdunk også.

Da jeg dro herfra for en drøy uke siden, lot jeg skitet bare ligge, for Den Store Tømmedagen var like om hjørnet, og hva kunne vel jeg gjøre med sprengfullheten? Kråkene ville bare straks spre ut nytt søppel likevel.

Men i dag plukket jeg opp rundt bossdunkene. Det er 5 dager siden søppelet ble tømt, og god plass i dunken. Familien med baby har hatt mange dager på seg til å fjerne skammen sin i vår felles oppkjørsel. Hun med alle sminkeklutene også.

Folk må da kjenne igjen sitt eget søppel!

Å jo, det gjør de nok.

Men søppelet var blitt temmelig motbydelig, det lå helt nede på bakken, langt under folks verdighet, det lå blandet (man kunne komme til å komme borti noe av noen andre sitt, hvis man begynte rydde) - og dessuten er det kråkene sin skyld.

Og kommunens, selvsagt, som sørger for så lite tømming.

---

Kanskje var det bare latskap. Treghet. Eller at det ikke passet å ta det enda.

---

I dag fikk jeg vite at naboens nyfødte heter …nei, det er jo en offentlig synlig blogg, dette…. og ble døpt på søndag. Jeg fikk vite foreldrenes navn også. To små feilskrevne invitasjoner like i synet på meg;  dvs i hånden min, rettere sagt.
Det gir  lokalkunnskap å bøye seg og rydde etter folk –

….og neste prosjekt blir vel å stable sameiet her på beina, tenker jeg. Kanskje kan vi søke om to søppeldunker. Eller inspirere hverandre til bedre sortering. Og det er visst ikke én av oss som har en gressklipper.  Typisk fellesinnkjøp, vi har ca 100 m2 plen hver.

Og hva med en felles utebod?

---

Nå sykler jeg av gårde og kjøper en ljå så lenge, det er jeg som ligger ytterst i rekka, jeg har mest å slå.

Søppeldunkene står dessuten nærmest meg…..

……Ha!
Dér ble ansvaret plassert!

Det er mitt.
Jeg bor jo nærmest.

- og bildet ble tatt etter ferdig bossplukking. Det var stygt, stygt, stygt her, før jeg bøyde meg.

Vi har én dunk for kompost, én for papir og én for restavfall.
Det er restavfall vi har for mye av.
Det er det det blir fest av.

Kråkefest

Grisefest
 ---

Jeg samlet en stappfull pose søppel i dag. Det er nok langt igjen til det blir pent her, men her er ikke lenger direkte motbydelig. Og bilen med boss som har stått rett utenfor døra mi siden jeg kom, har også forsvunnet siste uke.

Her kommer seg!

Og naboene? Jeg tror alle er forholdsvis nye i strøket, for alle leilighetene er nyopppusset og renoverte og solgt siste to årene. Tror ikke de kjenner hverandre noe særlig.

Her er noen mulige nabo-reaksjoner på min ryddeaksjon:
- legger ikke merke til noen ting. Søppel, hva er det? eller ren natur???
- blir glad - deres nye nabo hjelper til med trivselen, tenker de.
- én av dem tenker: Endelig en som hjelper meg! Jeg er trett av å gå her alene hver måned og rydde etter kråkene.
- forakter meg - hun der som går og plukker BOSS.
- hater meg - min gode gjerning setter deres egen unnfallenhet i dårlig lys.
- blir beskjemmet, men tar lærdom av mitt gode eksempel og plukker opp selv neste gang.
- er klar for å gjøre noe med saken - dette går jo ikke AN!
- registrerer at søppelet er borte, men trekker på skuldrene. Åja. Bra det er borte.

Vi får se!
Eller jeg får aldri vite noen ting. Hva har man vel med å vite hva andre folk tenker - jeg lever mitt liv, du ditt -

- men bossdunken har vi felles.

Seeren

Jeg så meg selv i speilet
-    og gikk og skiftet klær

Eg såg meg sjølv i spegelen
-    du verda kor fin eg er!

Jeg så meg selv i speilet
-    huden var blek og ru

Eg såg meg sjølv i spegelen
-    og der var jammen du!

Jeg så meg selv i speilet
og gransket alt jeg så

No ser eg ikkje lenger
-    har anna å tenke på -

Må nå ta en kikk iblant likevel, da, bare for å kontrollere
Og veit de?
Nett i stad berre LAUT eg skifte sko
såg eg☺


Ja, jeg så virkeleg det, ja.
Ja visst,

Ja

Sannelig

-

Skunda meg, skunda meg,

Sjå,
og

FÅ DEI  PÅ!

------------------------------------------------------------

Litt om høyraren og prataren også:
Han som bygde huset sitt på sand - det som ramla ned når stormen kom - han høyrde, men handla ikkje.
Medan han som hadde det ståande huset, det som sto gjennom alle stormar og flaumar, det var han som både hadde hørt, og som deretter handla deretter - fortalde Jesus i Matt. 7, 24-27.

Matt. 7, 21: Ikke enhver som sier til meg: 'Herre, Herre!' skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje.

Gleder

Solte meg på terrassen i dag, mens jeg leste om Haman som lot én dum ting ødelegge alle andre gleder for seg.
Silje og Sarah kom på utebesøk, Josefine også. Det var kjekt. Sarah er fremdeles pitteliten, men hadde det bra.
En god venn kom innom etter arbeid. Så fint å ha noen venner!
Fikk endelig gjort litt husarbeid.
Inderlig herlige avslappede klanger på korøvelsen, vi begynner å få de nye sangene til.
Syklet opp hele Svartedalsveien uten å gå av sykkelen. 1. gir, men dog.

Og så har jeg nettopp funnet fram de fineste, gladeste bildene fra turen med Hurtigruten i februar. Den turen da jeg hadde så mange store ting med, og snakket med noen sunnmørsingeniører om natten, og traff/spiste/pratet med foreldrene til både Håkon og Reidun, og holdt konsert for de andre som også måtte skifte båt og som heller ikke fikk lugar -

Ja, det var en fin tur.

Her er bildene:

Her er så mange fine detaljer, dette bildet fortjener litt størrelse:

Tre av bildene mangler, de ble ikke overført.
Men pytt!
Det er natt, jeg er trøtt, i morgen er det en ny dag -

- - - -  Du i himmelen, takk for i dag - - - - dagen ble bra - - - - 

Jeg vet nok at det er mørkt mange steder.

Men jeg, jeg får hjelp av Herren i mine daler, så jeg blir ikke værende der.

Med Guds hjelp kan jeg springe over murer, leste Ove for meg i dag:)

Påvirkning

Hvem er jeg? Den malingen jeg har på meg i dag?

Jeg hørte en gang en bestemt kvinnes latter for mitt indre øre en hel natt gjennom, mange ganger. Jeg hadde aldri møtt henne selv, hun er på min manns film fra Filippinene 2007. Jeg hadde sett filmen et par ganger, og skjønt at hun og han hadde funnet tonen. I dagene etter latternatten merket jeg hvordan min egen latter var blitt lik hennes.

Det var nesten ubehagelig - og det var pinlig. Jeg mente ikke herme!

For litt lenger siden hadde jeg en lignende opplevelse overfor en ung håndverker. Jeg ante vel en bit av hans sjels reise mens han var hos oss. Forbløffet og fascinert så jeg hvordan han blei påvirket av det jeg sa og var. Men vi hadde da ikke så mye kontakt! Og bare om praktiske ting! I ukene etterpå merket jeg hvordan jeg sjøl var blitt påvirket av hans fakter  - nå var det nemlig meg de kom ut av.


Jeg var blitt som ham. Jeg var blitt som henne.


Og hvis jeg har sett deg, hvis jeg har tatt deg inn, så er jeg en bit av deg også.
?!!

Vi påvirkes.

Noen mer enn andre, kanskje hvis sjelshuden er ekstra tynn, og noen ganger mer enn ellers, kanskje hvis  den påvirkningen vi møter, er særlig relevant for oss.

Og vi påvirker.

Kanskje bør en gå i hi av og til......

....og la Herren prente seg inn i oss, gjennom langt og djupt samvær....

Mon tro om vi påvirker Gud? Han som er den samme i går, i dag, til evig tid....? Han er nå ikke uberørt av oss, i alle fall. Han er jo levende. Men forandres han?!?


Si det. Jeg er i alle fall både påvirkningsbar og forandringsbar. Går det forresten an å bli påvirket, uten å bli forandret?....hm....
Burde visst absolutt passe på hvem og hva jeg utsetter meg for, jeg blir jo sånn, tydeligvis.

Et relevant bibelvers om Guds påvirkning av oss: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." 2. Kor. 3, 18. I versene før går det fram at det er de som "har vendt om til Herren", som påvirkes på denne måten. 

Et bibelvers om å bli påvirket av mennesker: " Vær ikke venn med en sinnatagg, og slå ikke lag med bråsint mann, så du ikke venner deg til hans veier og setter en felle for ditt liv." Ordsp. 22, 24-25.


Et annet bibelvers om menneskers påvirkning av oss: "Andre skal dere redde ved å rive dem ut av ilden. Og noen skal dere ta dere av, men vær varsomme så dere til og med avskyr kappen som er flekket av sanselighet"  Judas 1,23.
Puh, det var nå en lettelse - man blir tydeligvis ikke nødvendivis smittet av den man er sammen med - hvis en er varsom :-o  
Verset kan vel utlegges slik at en trenger være klar over, erkjenne, når de vi er sammen med, har uheldige egenskaper - og disse skal vi avsky, ta avstand fra. Ikke avsky menneskene, men de dårlige egenskapene deres. Vi skal jo være "i verden, men ikke av den", står det et annet sted.

Blomster i kulden

Er ikke disse bildene utrolig fine? Sier noe om Guds storhet, skjønnhetssans, fargeglede.

Men er det ikke likevel noe galt, noe skrukkete galt?

Disse blomstene har vært utsatt for snø og frost.

Det øverste bildet - er det ikke knopper vi ser, som aldri fikk bli utsprungne blomster?

Og det underste - er ikke blomstene overrasket av frost midt i sin skjønneste utfoldelse?

Jeg vet ikke. Er ingen blomsterkjenner. Men jeg vet at disse har stått i frosten, nedgravd i snø - og slik fant jeg dem da været var blitt litt bedre.
Kan visst aldri bli vakre igjen, disse?


Vi mennesker er som planter.

La oss være gode med hverandre.

-

Her er blomster fra samme busken, tatt to uker tidligere. Er de ikke nydelige, nydelige, nydelige?

Da skrev jeg dette diktet:

Eg er ein vinterblome

Tung snø ligg på akslene mine

og frosten

bit menneska i hjartet

men mine skjøre kronblad

er heile

og gjennomsiktige

og blå

og mjuke

og til stades

midt i februar

Kor utruleg!

Og så gikk jeg altså og sjekket to uker senere, hvordan det sto til med blomstene. Og tok da bildene øverst.

Jeg var nesten død

En natt på nittitallet trodde jeg at jeg skulle dø. 
Kanskje var jeg død også, en stund, jeg vet ikke.

Vet heller ikke hvorfor jeg var våken den gangen, men det var jeg - og skjønte plutselig at jeg ikke pustet lenger. Pulsen slo heller ikke. Alt var totalt stille. "Skal jeg dø nå?" sa jeg til Gud, og fant ikke dét så rart, for jeg hadde vært så dårlig. Jeg kjente ikke Gud noe godt da, men jeg visste jo at det var han som styrte med liv og død. 

Noe svar fikk jeg ikke. Og jeg protesterte ikke, tigget ikke, gledet meg ikke, var ikke redd - men aksepterte det. 
Var der noen følelse, var det tøffhet. Nei, ærlighet. Jeg tror jeg var klar.

Men mannen min lå ved siden av meg, og jeg syntes det var grusomt - den følelsen hadde jeg i alle fall - om han skulle våkne og finne meg død ved siden av seg. Så frastøtende, så hjerteskjærende å sove med en død - til og med den en er glad i - i timevis! Så jeg prøvde vekke ham. Han skulle få ta farvel med meg. Men jeg klarte verken snakke eller løfte hånden eller bevege noe som helst. Enda jeg såvisst tok i. Tok i med alle mentale krefter jeg hadde - med tanken altså - viljen - men nei. Ikke noe liv i kroppen min. Jeg kunne bare tenke.

Det føltes lenge ut, at jeg lå slik. Og altså prøvde få liv i meg selv, men uten å klare det. Jeg husker ikke om jeg ga opp eller ikke.

Men plutselig begynte i alle fall kroppen å virke igjen. Ikke som resultat av min anstrengelse, men "av seg selv". Helt normal kjentes jeg ut. Skulle aldri trodd noe som helst hadde hendt.

Om jeg vekket han som lå og sov for å fortelle ham om opplevelsen, eller om jeg ventet til neste morgen, husker jeg ikke. For jeg skjønte at jeg levde igjen og ikke kom til å dø.

-----

Jeg håper, hvis jeg skulle oppleve noe slikt en gang til, at jeg da ville glede meg til å møte Gud. 

Akkurat nå kjennes det ut som jeg bare ville grine, om jeg skulle møte ham. Av og til er det vel forresten det man trenger  - gråte og sørge sammen med sine beste venner.

Men om jeg virkelig elsket Gud, elsket mye, fordi jeg visste meg elsket, kollossalt elsket, av ham - tror jeg jeg ville gledet meg til møtet med Ham uansett. Kjærligheten vår skulle overskygget alle sorger og all slitenhet.

Og da ville vel ikke alle jordens sorger bite på meg her i livet heller, hvis jeg sto klar innfor døden med slik en kjærlighet?

-

Ja, gi meg en slik kjærlighet.

Av og til kjenner jeg meg i nærheten av den:)


Jeg vet i alle fall at Gud er god mot meg. Jeg erfarer det jo hele tiden. Utrolig god. Men gjør han alt dette gode mot meg fordi han er god, eller er det fordi han liker meg, og elsker meg???
La meg undersøke dette. Hvis jeg selv gjør en "god handling" mot noen uten at det "kommer innenfra" og jeg ikke kan "lande det med glede", altså av kjærlighet til den jeg gjør det mot, men jeg gjør det av plikt (det hender, det) da pleier jeg å rope til Gud om hjelp. For slik vil jeg IKKE ha det. Nei. Noe inni meg krever at mine handlinger skal være ekte, ikke påklistret. Så sånn vil helt sikkert Gud også ha det. Det er jo han som gir meg standarden. Og dermed er han slik også. Det gode han gjør, gjør han av ekte kjærlighet.

-

Der det er kjærlighet, MÅ der være sorg - sorg over de ufrelste, over smertene rundt en, over det ufullkomne - altså så lenge det enda finnes mørke, smerte, ufrelste, sykdom, synd - da må det også finnes sorg, ellers var verden virkelig et vondt sted. 

Det er jo kjærligheten som sørger. Sørger over at det ER slik, vondt, og over at den eventuelt ikke klarer å gjøre noe med det. Over at den ikke får bidra. Det er dét som er så fortvilende - Gud, ta meg ikke hjem før jeg får gjort litt mer nyttig her på jorden, skal livet mitt være så bortkastet? 
Men altså mest av alt; ta meg ikke hjem før jeg elsker Deg enda mye mer. La meg GLEDE meg til å møte deg, min Venn. Du må være blitt min elskede, før jeg dør?


For jeg vil være tett til Deg - jeg vil sitte nær deg ved det himmelske bord - tror muligens kanskje ikke jeg har vunnet en slik plass enda - 
Paulus i Bibelen hadde også lyst å vinne Kristus, og han var minst like usikker som meg: "Måtte jeg bare nå fram til frelsen", sa han. Frelsen, det aller, aller mest grunnleggende....

Hvis jeg husker rett, da.