Påvirkning

Hvem er jeg? Den malingen jeg har på meg i dag?

Jeg hørte en gang en bestemt kvinnes latter for mitt indre øre en hel natt gjennom, mange ganger. Jeg hadde aldri møtt henne selv, hun er på min manns film fra Filippinene 2007. Jeg hadde sett filmen et par ganger, og skjønt at hun og han hadde funnet tonen. I dagene etter latternatten merket jeg hvordan min egen latter var blitt lik hennes.

Det var nesten ubehagelig - og det var pinlig. Jeg mente ikke herme!

For litt lenger siden hadde jeg en lignende opplevelse overfor en ung håndverker. Jeg ante vel en bit av hans sjels reise mens han var hos oss. Forbløffet og fascinert så jeg hvordan han blei påvirket av det jeg sa og var. Men vi hadde da ikke så mye kontakt! Og bare om praktiske ting! I ukene etterpå merket jeg hvordan jeg sjøl var blitt påvirket av hans fakter  - nå var det nemlig meg de kom ut av.


Jeg var blitt som ham. Jeg var blitt som henne.


Og hvis jeg har sett deg, hvis jeg har tatt deg inn, så er jeg en bit av deg også.
?!!

Vi påvirkes.

Noen mer enn andre, kanskje hvis sjelshuden er ekstra tynn, og noen ganger mer enn ellers, kanskje hvis  den påvirkningen vi møter, er særlig relevant for oss.

Og vi påvirker.

Kanskje bør en gå i hi av og til......

....og la Herren prente seg inn i oss, gjennom langt og djupt samvær....

Mon tro om vi påvirker Gud? Han som er den samme i går, i dag, til evig tid....? Han er nå ikke uberørt av oss, i alle fall. Han er jo levende. Men forandres han?!?


Si det. Jeg er i alle fall både påvirkningsbar og forandringsbar. Går det forresten an å bli påvirket, uten å bli forandret?....hm....
Burde visst absolutt passe på hvem og hva jeg utsetter meg for, jeg blir jo sånn, tydeligvis.

Et relevant bibelvers om Guds påvirkning av oss: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." 2. Kor. 3, 18. I versene før går det fram at det er de som "har vendt om til Herren", som påvirkes på denne måten. 

Et bibelvers om å bli påvirket av mennesker: " Vær ikke venn med en sinnatagg, og slå ikke lag med bråsint mann, så du ikke venner deg til hans veier og setter en felle for ditt liv." Ordsp. 22, 24-25.


Et annet bibelvers om menneskers påvirkning av oss: "Andre skal dere redde ved å rive dem ut av ilden. Og noen skal dere ta dere av, men vær varsomme så dere til og med avskyr kappen som er flekket av sanselighet"  Judas 1,23.
Puh, det var nå en lettelse - man blir tydeligvis ikke nødvendivis smittet av den man er sammen med - hvis en er varsom :-o  
Verset kan vel utlegges slik at en trenger være klar over, erkjenne, når de vi er sammen med, har uheldige egenskaper - og disse skal vi avsky, ta avstand fra. Ikke avsky menneskene, men de dårlige egenskapene deres. Vi skal jo være "i verden, men ikke av den", står det et annet sted.

Blomster i kulden

Er ikke disse bildene utrolig fine? Sier noe om Guds storhet, skjønnhetssans, fargeglede.

Men er det ikke likevel noe galt, noe skrukkete galt?

Disse blomstene har vært utsatt for snø og frost.

Det øverste bildet - er det ikke knopper vi ser, som aldri fikk bli utsprungne blomster?

Og det underste - er ikke blomstene overrasket av frost midt i sin skjønneste utfoldelse?

Jeg vet ikke. Er ingen blomsterkjenner. Men jeg vet at disse har stått i frosten, nedgravd i snø - og slik fant jeg dem da været var blitt litt bedre.
Kan visst aldri bli vakre igjen, disse?


Vi mennesker er som planter.

La oss være gode med hverandre.

-

Her er blomster fra samme busken, tatt to uker tidligere. Er de ikke nydelige, nydelige, nydelige?

Da skrev jeg dette diktet:

Eg er ein vinterblome

Tung snø ligg på akslene mine

og frosten

bit menneska i hjartet

men mine skjøre kronblad

er heile

og gjennomsiktige

og blå

og mjuke

og til stades

midt i februar

Kor utruleg!

Og så gikk jeg altså og sjekket to uker senere, hvordan det sto til med blomstene. Og tok da bildene øverst.

Jeg var nesten død

En natt på nittitallet trodde jeg at jeg skulle dø. 
Kanskje var jeg død også, en stund, jeg vet ikke.

Vet heller ikke hvorfor jeg var våken den gangen, men det var jeg - og skjønte plutselig at jeg ikke pustet lenger. Pulsen slo heller ikke. Alt var totalt stille. "Skal jeg dø nå?" sa jeg til Gud, og fant ikke dét så rart, for jeg hadde vært så dårlig. Jeg kjente ikke Gud noe godt da, men jeg visste jo at det var han som styrte med liv og død. 

Noe svar fikk jeg ikke. Og jeg protesterte ikke, tigget ikke, gledet meg ikke, var ikke redd - men aksepterte det. 
Var der noen følelse, var det tøffhet. Nei, ærlighet. Jeg tror jeg var klar.

Men mannen min lå ved siden av meg, og jeg syntes det var grusomt - den følelsen hadde jeg i alle fall - om han skulle våkne og finne meg død ved siden av seg. Så frastøtende, så hjerteskjærende å sove med en død - til og med den en er glad i - i timevis! Så jeg prøvde vekke ham. Han skulle få ta farvel med meg. Men jeg klarte verken snakke eller løfte hånden eller bevege noe som helst. Enda jeg såvisst tok i. Tok i med alle mentale krefter jeg hadde - med tanken altså - viljen - men nei. Ikke noe liv i kroppen min. Jeg kunne bare tenke.

Det føltes lenge ut, at jeg lå slik. Og altså prøvde få liv i meg selv, men uten å klare det. Jeg husker ikke om jeg ga opp eller ikke.

Men plutselig begynte i alle fall kroppen å virke igjen. Ikke som resultat av min anstrengelse, men "av seg selv". Helt normal kjentes jeg ut. Skulle aldri trodd noe som helst hadde hendt.

Om jeg vekket han som lå og sov for å fortelle ham om opplevelsen, eller om jeg ventet til neste morgen, husker jeg ikke. For jeg skjønte at jeg levde igjen og ikke kom til å dø.

-----

Jeg håper, hvis jeg skulle oppleve noe slikt en gang til, at jeg da ville glede meg til å møte Gud. 

Akkurat nå kjennes det ut som jeg bare ville grine, om jeg skulle møte ham. Av og til er det vel forresten det man trenger  - gråte og sørge sammen med sine beste venner.

Men om jeg virkelig elsket Gud, elsket mye, fordi jeg visste meg elsket, kollossalt elsket, av ham - tror jeg jeg ville gledet meg til møtet med Ham uansett. Kjærligheten vår skulle overskygget alle sorger og all slitenhet.

Og da ville vel ikke alle jordens sorger bite på meg her i livet heller, hvis jeg sto klar innfor døden med slik en kjærlighet?

-

Ja, gi meg en slik kjærlighet.

Av og til kjenner jeg meg i nærheten av den:)


Jeg vet i alle fall at Gud er god mot meg. Jeg erfarer det jo hele tiden. Utrolig god. Men gjør han alt dette gode mot meg fordi han er god, eller er det fordi han liker meg, og elsker meg???
La meg undersøke dette. Hvis jeg selv gjør en "god handling" mot noen uten at det "kommer innenfra" og jeg ikke kan "lande det med glede", altså av kjærlighet til den jeg gjør det mot, men jeg gjør det av plikt (det hender, det) da pleier jeg å rope til Gud om hjelp. For slik vil jeg IKKE ha det. Nei. Noe inni meg krever at mine handlinger skal være ekte, ikke påklistret. Så sånn vil helt sikkert Gud også ha det. Det er jo han som gir meg standarden. Og dermed er han slik også. Det gode han gjør, gjør han av ekte kjærlighet.

-

Der det er kjærlighet, MÅ der være sorg - sorg over de ufrelste, over smertene rundt en, over det ufullkomne - altså så lenge det enda finnes mørke, smerte, ufrelste, sykdom, synd - da må det også finnes sorg, ellers var verden virkelig et vondt sted. 

Det er jo kjærligheten som sørger. Sørger over at det ER slik, vondt, og over at den eventuelt ikke klarer å gjøre noe med det. Over at den ikke får bidra. Det er dét som er så fortvilende - Gud, ta meg ikke hjem før jeg får gjort litt mer nyttig her på jorden, skal livet mitt være så bortkastet? 
Men altså mest av alt; ta meg ikke hjem før jeg elsker Deg enda mye mer. La meg GLEDE meg til å møte deg, min Venn. Du må være blitt min elskede, før jeg dør?


For jeg vil være tett til Deg - jeg vil sitte nær deg ved det himmelske bord - tror muligens kanskje ikke jeg har vunnet en slik plass enda - 
Paulus i Bibelen hadde også lyst å vinne Kristus, og han var minst like usikker som meg: "Måtte jeg bare nå fram til frelsen", sa han. Frelsen, det aller, aller mest grunnleggende....

Hvis jeg husker rett, da.

Å vite for mye.

Når jeg tenker på alle barna som er så fulle av innsikt – innsikt om relasjoner, om følelser, om mat og vitenskap og sex og fattigdomsproblematikk og miljøtrusler og om alt mulig  - da lurer jeg på om det virkelig er helt sunt, dette?

Ett bestemt  bibelvers dukker opp:

”Enda har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå” (Joh. 16,12)

Det var Jesus, kloke Jesus, som sa dette til sine nærmeste venner etter at de hadde vært sammen i tre år. De var alle voksne, og de hadde alle allerede hørt og sett mange forbløffende ting.

Men i alle fall – Jesus sier altså at det finnes innsikt det kreves modenhet, alder, erfaring, et senere tidspunkt, en annen anledning – noe slikt - for å bære på en god måte.

Jeg vet ikke hvilke innsikter dette skulle være. Eller om det var mange ting? Jo, mange ting: "Mye" å si dere, sa han. Og om hvorvidt Ånden åpenbarte dette til de 12 disiplene senere, eller om Ånden har åpenbart det til menneskeslekten generelt – enda senere? Skulle gjerne visst noe om dette. Vet f.eks jeg noe som disiplene ikke visste?
Ja, i alle fall om tenikk og vitenskap. Men også om åndelige sannheter??! Eller sjelelige?
Jeg vet i alle fall mer enn Paulus om anorexia, fedme og selvskading - han slo jo uforferdet og kategorisk fast (i Ef. 5, 29) at "aldri har noen noen gang hatet sin egen kropp, nei, man gir den næring og pleier den....."  Men uff, dette ble en avsporing. Tilbake til saken:

Å ikke klare bære:

Det er åpenbart tungt for små barn å vite om alle problemene foreldrene måtte ha. Vi skjønner det nærmest intuitivt.

Men hvilken annen innsikt burde de skånes for? Og hvorfor? Og hvor lenge? Når er det tid for innsikt?

En hel diskusjon, det.

Bibelen ber oss om å "vandre i lyset", altså være sanne og ærlige med hverandre, for da har vi fellesskap både med ham og med hverandre. 1. Joh. 1,7.
Det er vel umulig å ha et nært og tillitsfullt, og i alle fall et likeverdig forhold til noen man skjuler vesentlige ting for. Men hva hvis noen ikke tåler sannheten, hvis de ikke kan bære den enda? Skal de alltid få være barn og leve i lykkelig uvitnhet? Og hvem skal vurdere hva andre ikke tåler å vite? I praksis den som vet ting - her trengs det sannelig Åndens hjelp til å balansere rett mellom hensynsfullhet og beskyttelse, kunnskap og sannhet, og ærlighet.
Å lyve tror jeg i alle fall alltid er galt, om det enn skulle være "i det godes tjeneste". Bare i krig slikt går an. Overfor fienden.

Kanskje noen av alle dem som er slitne - vet ting de ikke klarer bære? Og derfor er de trette? Segnet om under innsikten?

Eller kanskje de som vet for mye, selv begynner å stenge igjen, eller stenge ute, både det ene og det andre - også ting de burde høre og ta imot. Resultatet må bli dumhet, og ubrukelighet til enkelte oppgaver, men kanskje fredelighet og lykke - brukbare til gledesspreding og slike ting, men ikke til styringsoppgaver.

Eller kanskje de tvert imot blir kalde, stengte, harde mennesker? Som vet, men som stiller seg på overflatisk avstand til alt de vet og alt som skjer, også om det er dem selv det skjer med - for å ikke bli for berørte, eller for slitne, overfulle av følelser og innsikt. Innsikt og ansvarsfølelse: Stay away, jeg vil være fri. Bak mine beskyttelsesbriller.
Jeg tror kanskje jeg har truffet en del folk, særlig unge voksne, som er blitt slik - altså distanserte mennesker. Gjerne uhyre innsiktsfulle, men svært selvsentrerte og selvrealiserende. "Der finnes 100000000000 behov; jeg tar meg av mine."
Slike folk bør jo heller ikke få styre noe fellesskap -

Da jeg gikk i Kristent Fellesskap i Bergen for en del år siden, satte jeg stor pris på mange av talene som ble gitt der. De var til å vokse på. Der var mer å få der, enn på bedehuset og i lokalmenigheten!
Også ungdommene der var begeistret. De var gjerne barnepassere på annethvert møte, og lærte videre til barna det samme de selv hadde lært uken før. Jeg har hørt mange 8-10-åringer legge ut om dype åndelige sannheter ; det var helt forbløffende.

Nå kjenner jeg ikke lenger disse folkene. Jeg har sluttet både i menigheten, og i cellegruppen der jeg lærte barna å kjenne. De var usedvanlig kjekke den gangen i alle fall. Men må si jeg har lurt på hvordan det har gått med dem? Er de enda greiere i dag, stapp fulle av Åndens frukter? De er vel 18-20 nå. De lærte sannelig noe helt annet enn jeg, da jeg gikk på søndagsskolen! Jeg lærte bare bibelhistoriene, og å være snill og grei. Ikke teologi, ikke åndskampteknikker, ikke nådegaver. Ikke noe om Ånden i det hele tatt.

Et bibelvers i den sammenheng: Kunnskap blåser opp, det er kjærlighet som bygger opp. 1. kor. 8,1.
Å ja, jeg tror nok at mange unge kan bli litt oppblåste i alt de vet, særlig hvis de oppdager at vi gamle ikke vet ett eller annet - og etter hvert antar de rett og slett at vi ikke forstår oss på særlig mye i det hele tatt - verken  åndelig eller teknisk, har jeg av og til en følelse av. Jamfør den oppblåste sangen "Vi er en NY generasjon, en generasjon som skal innta landet".
Og det har de gjerne litt rett i også.
Men du verden så frastøtende hvis noen vet og tror og kan en masse, men ikke elsker samtidig. Dette gjelder både unge og gamle. Vend meg om hvis eller når jeg er slik, Gud, du må.
Men aller helst, gi meg begge deler og alt sammen, både kraft og innsikt og kunnskap og kjærlighet:)
For verden trenger det, og det er rikt for meg, om enn vanskelig, ja.

En nærliggende tanke:

Jeg tror man begrenser seg når man tror at alt som kan sies om Gud, eller om tilværelsen, står i bibelen. Det er mange som har et slikt bibelsyn, at der finnes ikke mer å vite om Gud enn det som står i bibelen.
Men det er i alle fall noe annet å kjenne Gud, kjenne hans kjærlighet f.eks, enn å vite om de samme tingene. Slik kjennskap kommer gjennom levd hverdagsliv sammen med Gud.

Dessuten tror jeg kanskje at der finnes nye, eller dypere, innsikter, ut over de bibelske, men dersom de kolliderer med noe i NT (eller GT, tolket i lys av NT), da er det falske saker.

Paulus sa jo at Gud hadde gitt ham oppdraget "å fullføre tjenesten med Guds ord". Kol. 1, 25.

Dét bibelverset er litt vanskelig f.eks i møte med de svært kjente andaktsbøkene "Når Gud taler". Der mottar to engelske damer hver dag en liten utlegning fra Ånden. Må si de virker svært troverdige, de andaktene. De pleier ta utgangspunkt i et bibelvers, og så spinnes det videre, ofte langt videre, ut fra vedkommende vers. Det er de minst teoretiske Gudsbøkene jeg vet om. De er Ånd og Liv.

Men uten en grundig start ved korset, og uten et hjerte badet i kjærlighet - burde man visst ikke søke mer kunnskap om Gud.

Hva som skal til for å bære annen kunnskap godt, vet jeg ikke helt. Men sunn sjøltillit, samt innsikt i egen skrøpelighet tror jeg alltid er et gode for den som klok vil være. Sammen med dype røtter og trygghet i land og kultur og familie - og i Gud, og i Ordet.

Voksne småunger. Barne-TV.

Mange små barn snakker utrolig voksent og fornuftig. Mye mer kunnskapsrikt og ryddig enn vi gjorde da vi var små. Hvor har de det fra?
Fra foreldrene, barnehagen og skjermen. Skjermen. Så defor: I dag ser jeg på barne-TV. Og er nesten litt….stum….

Det er lenge siden sist jeg har sett noe særlig av hva ungene fores med. Min egen sønn er jo blitt flere-og-tjue år; det var i hans barndom jeg sist fulgte med på barne-tv. Så i dag har jeg undersøkt, og alle småbarnsforeldre vet nok dette, men altså:
NRK kombinerer underholdning, oppdragelse, samfunnsinnsikt og engelskundervisning i ”Playhouse” fra Disney. Flere timer pedagogisk barne-tv en alminnelig torsdags formiddag.

Først en dose levende snakkende verktøy. Her er allslags alminnelige problemstillinger, løsningsorienterte voksne, kjekke barn og diverse artige småulykker krydret med vanlige engelske fraser innimellom.

Synes det er utrolig bra, jeg!
Hva synes ungene? På diverse alderstrinn?

Og så er det tid for ”Fun Facts”. Opplysning innpakket i fargerik søt tegnefilm og gjennomtenkte, korte, presise setninger. Lett å forstå.
Tro om kunnskapen sitter?

Og så er det tøffe-togene som lærer seg jobben sin. Skal hente postsekker fra en heis. De får det ikke helt til, men trene, trene, glad og tappert, i 10 sekunder, minst, så går det bra til slutt. Holdningsinnlæring. Og sjefen, mesterpedagogen, er bare blid og flink.

En påtrengende tanke:
Hvordan kan en stakkars levende alminnelig lærer måle seg mot all denne profesjonaliteten? Presist, rikt språk, actionfylte bilder, tydelighet, godt humør, gode ideer, ikke et dødt – altså kjedelig – sekund, nærbilde av alt som skal skjønnes.
Ungene må jo bli opplært til å bare ville ha ypperste kvalitet på alt de får servert – kan’ke komme her og komme her med noe annet!

Trengs lærere, når man har Playhouse?

Hvilken kunnskap er dekket av slike og lignende tv-programmer? Jeg vet ikke selv, men kanskje det er mye?
Hvordan skal ungene lære gangetabellen når mengdetrening og utenatlæring er totalt ut og umulig – ja, nærmest fungerer som barnemishandling? Det ser man jo i øynene deres -

Trengs gangetabellen?
Trengs utholdenhet?

En annen  ting:
Jeg har tenkt at det ikke er rart at gode foreldre har nok med 1-2 barn, når det forventes slik voldsom oppfølging og oppmerksomhet og opplevelse og undervisning fra deres side, av dem selv og samfunnet. De må jo bli helt utslitt. Ikke rart de sender ungene i barnehage i stedet. Men så godt som tv nå har blitt, kan de godt tillate seg å sette barna foran det i alle fall et par timer for dagen. Vær hjemme med god samvittighet, onkel TV hjelper deg.

Han er drivende god!

Jeg har endelig sett dårlig, kaldt, ja, nesten ondt barne-tv også. Men slikt bruker jeg øyeblikkelig skru av. Det er det dessverre ikke alle som gjør, og det har nok sin virkning. Men dét er en annen sang - en klagesang.

Dette er mer ment som en hallelujahymne:)

Lærdom fra Hurtigruten

I helgen dro jeg med Hurtigruten fra Bergen til Bodø. Det tok 4 dager, så hurtig og hurtig...
De tre første dagene var jeg på m/s "Midnattsol", så byttet jeg over til den mye eldre "Vesterålen", fordi Midnattsol hadde hatt så mye motor- og elektrisitetstrøbbel at den var kommet helt ut av rute og skulle droppe mange anløp for å prøve ta seg inn igjen. Droppe Bodø, blant annet, dit jeg skulle.

I går hørte jeg på radioen at mine medpassasjerer hadde hatt mer trøbbel - altså de som fortsatte på problemskipet. Turen deres er nemlig enda ikke ferdig. De drar jo stadig på ekskursjoner fra havner de kommer til, og på turen til Nordkapp hadde 4 av bussene blåst av veien, den ene hadde også veltet.

Action come true!
Hvis du klikker på overskriften over, får du lese nettavisens beskrivelse av hendelsen. Det hadde vært så glatt at bussene hadde mistet festet - 4 av 8 busser hadde ikke klart holde seg på veien i vinden.

Da jeg var ombord, hadde motoren på et tidspunkt stoppet, og båten drevet 2 ganger i ring på havet, fortalte en av de andre ombord. Mannen hennes jobbet på hurtigruta, og selv hadde hun jobbet der tidligere - kanskje derfor hun hadde lagt merke til det - jeg merket i alle fall ingenting. Jeg bare la merke til at elektrisiteten forsvant nå og da, og hørte meldinger over høyttaleranlegget om utsatt avgang og slikt. Jeg skjønte ikke hvor farlig det var da det skjedde, hadde ikke vett og erfaring til å bekymre meg.
Den som ikke skjønner ting, er gjerne tryggere enn andre - den vettløse stoler på kapteinen, og vet ikke hva han strever med og svetter over, eller ikke kan.

Mange av turistene på Nordkapp hadde sett på vei-avblåsingen som en eksotisk opplevelse, står det i nettavisen. Men tenk hvis bussene hadde blåst avgårde et sted med stup!!!! Skjønte de ikke hvor nær de var den Store Katastrofen?

Det gikk heldigvis bra denne gangen også - men: På grunn av alt trøbbelet måtte Midnattsol igjen droppe mange havner med mange fine opplevelser, for å prøve komme inn i ruta, inn i planen - på ny. Akkurat nå seiler de vel forbi Bodø igjen, på tur nedover.

Slik er det vel med oss under vandringen på jorden også. Gud hadde tenkt slik og slik med livene våre. Eller med menighetene våre. Så kommer vi opp i all slags trøbbel,  og det blir ulykker og nestenulykker, og vi får uplanlagte stopp og hvilepauser og sykehusinnleggelser eller hva det skal være - som jo kan ha visse gode verdier i seg - men de planlagte anløpene og utfluktene får vi ikke med oss. Og folkene på stedene vi skulle ha vært, får ikke glede av vårt nærvær og våre tjenester.

Alt tjener den til gode som elsker Gud, står det i bibelen - også ulykkene, gi de ikke blir for dramatiske - men det ville nok vært enda bedre hvis vi hadde fått følge planen Gud egentlig hadde tenkt for oss.

En liten detalj:
Problembåten Midnattsol er visst kjent for å ofte ha trøbbel, Det er en nokså ny, svær, veldig elektronifisert båt med allslags moderne innretninger.  Mye fancy design!
Den båten jeg byttet over til, er eldre og mer ukomplisert, mindre, trangere - men altså mye mer stabil til å holde ruta si.

Hvis ryktene jeg har hørt om Hurtigruteskipene, altså er sanne.

Det virker ellers ofte som om vi nordmenn lever et godt stykke over vår tekniske kompetanse. I alle fall vår vedlikeholdskompetanse. Problemene på Midnattsol er et eksempel på dette. Reparatører hentes ikke lenger på byssa, men fra Tyskland. Forresten vet jeg ikke hvor vår tekniker kom fra, men vi ventet i 10 timer på ham, liggende ved kai i Rørvik. Det var der jeg hoppet av, og tok neste Hurtigrute.

Enda en liten tanke:
Av og til er det nødvendig å bytte båt for å komme fram dit en skal.
Overført: Skifte jobb. Flytte. Bytte menighet. Skifte skole.

----

Om mannskapet på båtene ikke bestandig har den kontrollen vi gjerne vil og tror at de har, så finnes der en Overkaptein som faktisk har kontroll - så vi kan være trygge likevel og uansett - no matter hva vi ser og forstår, og no matter hvilken jordisk båt og kaptein vi måtte være overlatt til.

Men dét er det bare vi som tror, som vet:)

----

PS, jeg tar nok Midnattsol igjen - hvis jeg får fred for det - jeg er da ikke redd, jeg, vel! - og så fikk jeg et te- og kaffikrus med gratis-påfyll-ut-året som trøst like før jeg gikk av båten, men kruset gjelder bare på Midnattsol....

Kjertelbombe på halsen

Jeg har sans for lignelser.
Og i dag opererte jeg bort en bombe på halsen.
Her er en visuell rapport:

Bomben - egentlig en forstoppet kjertel - til venstre, oppå den hvite dingsen. Før satt den som en kul på halsen, litt under høyre øre.

Jeg viste bildet til min mann, i litt større format, og han vemmet seg, snudde seg bort. Orket ikke å ta i meg etterpå. 

Andre som måtte brekke seg, er det vel ikke så farlig med:)

Bombe?

Ja, den har eksplodert to ganger, med store mengder hvitt gørr sprutende ukontrollert ut, bare etter et svært lett press. Første gang på hurtigruten for 3 år siden, samt nå i sommer. Kanskje jeg holdt hånden under haken eller noe slikt, og det var nok til at kjertelen sprakk, for den var så full.

Men de siste månedene har den stinket og lekket mer jevnt, for det har vært åpen betennelse i den. Skjønt helt i det siste har den tørket litt inn igjen, klar til å lukke seg for to nye år, før neste storeksplosjon. Rolig nok til å kunne opereres bort.

Og nå er den borte vekk. En kirurg, en som har forstand på slikt, fikk meg i sine hender i dag -

Æsj.

Men jeg er altså begeistret. For jeg synes hele historien ligner på noen andre betente saker jeg vet om. Under overflaten hoper gørret seg opp - konflikter og problemer man fortrenger, ikke får bukt med, glatter over, kanskje later som ikke eksisterer - helt til det smeller. Eksploderer. Så alle kan se innholdet, høre edderen og gallen, grafse i skiten.

Jeg blei rasende nylig, i en bestemt sak. Fordi en sidegrein av saken blei nevnt i et kaffiselskap. Enda en ny sidegrein i saken. Og jeg som visste om hele den store gamle saken som har pågått så lenge. Jeg tror den virkelig har potensiale til å ødelegge fryktelig mye, ja den har allerede ødelagt. Samtidig som jeg var så sliten på grunn av noe annet trøbbel. Mine verter fikk seg en oppvisning i sinne de nok ikke hadde forventet da de inviterte meg hjem til seg, nei!

Men det er i slike øyeblikk man skjønner at nå, nå må dette ta slutt. Den tilstoppede, betente kjertelen må bort en gang for alle. Ja, alle latente bomber må detoneres, opereres bort, åpnes...

Heldigvis var vertskapet enige med meg i innhold og konklusjon, bare muligens ikke i intensitet. 

Vi ga oss faktisk til å be sammen over sakene. Nevnte problemene og problemmakerne med navns nevnelse for Guds ansikt. Det var ikke for å sladre. Det var for å søke løsninger.  Og det gjorde godt.

Vi kristne er ofte så flinke til å unnskylde, tåle, tilgi - og la oss selv, eller andre, ukloke eller svake eller vonde mennesker få drive på - mens egentlig trengs det at vi tar tak i, finner ut av og rydder opp i saker og ting.

Men man skal ikke la enhver få være med i ryddeprosessen. 

Skjønt ryddes må det. Opereres. Alene er det ofte umulig å finne løsninger. Sammen med et par til, kan vi få det til. Alle involverte må involveres, i alle fall - de som må skjæres i - 

Hvis det innunder yta glir moldmørke årer - da kan tiden være kommet til å ta en tur til kirurgen - og kirurgen Jesus, han har sine opererende hender her på jord. En heter tante Berit, en annen broder Bjarne. Fred skapes først når molden og mørket er erkjent og fjernet.

Nå er den syke halskjertelen borte. Og stedet må få ro. Dekkes til. Bandasjeres. Det er ømt nå, kjenner jeg. Såret må få gro.
Sånt tar tid.
Jeg får gi meg selv litt tid, da. Ikke reise til syden kommende uke (kollossalt billige billetter for tiden! 1200 kr for reise og hotell, 1 uke, til Lanzarote)

Stein Arild får hjelpe meg med hårvasken så lenge. Hold stedet tørt! sa legen

Ok, vi får høre på legen - og håpe at Stein Arild snart glemmer hvor ekkel han syntes jeg var - jeg er det jo ikke lenger! Men i går, da han ubekymret klemte kona si med bombe på halsen, da var jeg virkelig vemmelig, enda han ikke visste det - - - jo, visste - men bare overflatisk. Han så bare den hevede overflaten utenfra. Jeg var nøye med å vaske bort det indre gørret som sev ut.

Åpenbaringens bitre øyeblikk - øyeblikket da man - eller andre - blir klar over hvor ille ting virkelig er - er det vel folk for all del søker å unngå.
Så åpenbaring og operasjon bør vel foregå samtidig, på skånsomt mulig måte, gjort med skarpe gode presise instrumenter, så ikke åpenbaringen og lidelsen blir så langvarig, eller unødvendig omfattende.

Og alle trenger ikke vite om operasjonen.

Men den som har byllen, som eier den, eller som står nær og har måttet tåle stanken fra den - gleder seg når byllen er borte og såret grodd.

For det ble med ett så frisk luft i huset!