Å vite for mye.

Når jeg tenker på alle barna som er så fulle av innsikt – innsikt om relasjoner, om følelser, om mat og vitenskap og sex og fattigdomsproblematikk og miljøtrusler og om alt mulig  - da lurer jeg på om det virkelig er helt sunt, dette?

Ett bestemt  bibelvers dukker opp:

”Enda har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå” (Joh. 16,12)

Det var Jesus, kloke Jesus, som sa dette til sine nærmeste venner etter at de hadde vært sammen i tre år. De var alle voksne, og de hadde alle allerede hørt og sett mange forbløffende ting.

Men i alle fall – Jesus sier altså at det finnes innsikt det kreves modenhet, alder, erfaring, et senere tidspunkt, en annen anledning – noe slikt - for å bære på en god måte.

Jeg vet ikke hvilke innsikter dette skulle være. Eller om det var mange ting? Jo, mange ting: "Mye" å si dere, sa han. Og om hvorvidt Ånden åpenbarte dette til de 12 disiplene senere, eller om Ånden har åpenbart det til menneskeslekten generelt – enda senere? Skulle gjerne visst noe om dette. Vet f.eks jeg noe som disiplene ikke visste?
Ja, i alle fall om tenikk og vitenskap. Men også om åndelige sannheter??! Eller sjelelige?
Jeg vet i alle fall mer enn Paulus om anorexia, fedme og selvskading - han slo jo uforferdet og kategorisk fast (i Ef. 5, 29) at "aldri har noen noen gang hatet sin egen kropp, nei, man gir den næring og pleier den....."  Men uff, dette ble en avsporing. Tilbake til saken:

Å ikke klare bære:

Det er åpenbart tungt for små barn å vite om alle problemene foreldrene måtte ha. Vi skjønner det nærmest intuitivt.

Men hvilken annen innsikt burde de skånes for? Og hvorfor? Og hvor lenge? Når er det tid for innsikt?

En hel diskusjon, det.

Bibelen ber oss om å "vandre i lyset", altså være sanne og ærlige med hverandre, for da har vi fellesskap både med ham og med hverandre. 1. Joh. 1,7.
Det er vel umulig å ha et nært og tillitsfullt, og i alle fall et likeverdig forhold til noen man skjuler vesentlige ting for. Men hva hvis noen ikke tåler sannheten, hvis de ikke kan bære den enda? Skal de alltid få være barn og leve i lykkelig uvitnhet? Og hvem skal vurdere hva andre ikke tåler å vite? I praksis den som vet ting - her trengs det sannelig Åndens hjelp til å balansere rett mellom hensynsfullhet og beskyttelse, kunnskap og sannhet, og ærlighet.
Å lyve tror jeg i alle fall alltid er galt, om det enn skulle være "i det godes tjeneste". Bare i krig slikt går an. Overfor fienden.

Kanskje noen av alle dem som er slitne - vet ting de ikke klarer bære? Og derfor er de trette? Segnet om under innsikten?

Eller kanskje de som vet for mye, selv begynner å stenge igjen, eller stenge ute, både det ene og det andre - også ting de burde høre og ta imot. Resultatet må bli dumhet, og ubrukelighet til enkelte oppgaver, men kanskje fredelighet og lykke - brukbare til gledesspreding og slike ting, men ikke til styringsoppgaver.

Eller kanskje de tvert imot blir kalde, stengte, harde mennesker? Som vet, men som stiller seg på overflatisk avstand til alt de vet og alt som skjer, også om det er dem selv det skjer med - for å ikke bli for berørte, eller for slitne, overfulle av følelser og innsikt. Innsikt og ansvarsfølelse: Stay away, jeg vil være fri. Bak mine beskyttelsesbriller.
Jeg tror kanskje jeg har truffet en del folk, særlig unge voksne, som er blitt slik - altså distanserte mennesker. Gjerne uhyre innsiktsfulle, men svært selvsentrerte og selvrealiserende. "Der finnes 100000000000 behov; jeg tar meg av mine."
Slike folk bør jo heller ikke få styre noe fellesskap -

Da jeg gikk i Kristent Fellesskap i Bergen for en del år siden, satte jeg stor pris på mange av talene som ble gitt der. De var til å vokse på. Der var mer å få der, enn på bedehuset og i lokalmenigheten!
Også ungdommene der var begeistret. De var gjerne barnepassere på annethvert møte, og lærte videre til barna det samme de selv hadde lært uken før. Jeg har hørt mange 8-10-åringer legge ut om dype åndelige sannheter ; det var helt forbløffende.

Nå kjenner jeg ikke lenger disse folkene. Jeg har sluttet både i menigheten, og i cellegruppen der jeg lærte barna å kjenne. De var usedvanlig kjekke den gangen i alle fall. Men må si jeg har lurt på hvordan det har gått med dem? Er de enda greiere i dag, stapp fulle av Åndens frukter? De er vel 18-20 nå. De lærte sannelig noe helt annet enn jeg, da jeg gikk på søndagsskolen! Jeg lærte bare bibelhistoriene, og å være snill og grei. Ikke teologi, ikke åndskampteknikker, ikke nådegaver. Ikke noe om Ånden i det hele tatt.

Et bibelvers i den sammenheng: Kunnskap blåser opp, det er kjærlighet som bygger opp. 1. kor. 8,1.
Å ja, jeg tror nok at mange unge kan bli litt oppblåste i alt de vet, særlig hvis de oppdager at vi gamle ikke vet ett eller annet - og etter hvert antar de rett og slett at vi ikke forstår oss på særlig mye i det hele tatt - verken  åndelig eller teknisk, har jeg av og til en følelse av. Jamfør den oppblåste sangen "Vi er en NY generasjon, en generasjon som skal innta landet".
Og det har de gjerne litt rett i også.
Men du verden så frastøtende hvis noen vet og tror og kan en masse, men ikke elsker samtidig. Dette gjelder både unge og gamle. Vend meg om hvis eller når jeg er slik, Gud, du må.
Men aller helst, gi meg begge deler og alt sammen, både kraft og innsikt og kunnskap og kjærlighet:)
For verden trenger det, og det er rikt for meg, om enn vanskelig, ja.

En nærliggende tanke:

Jeg tror man begrenser seg når man tror at alt som kan sies om Gud, eller om tilværelsen, står i bibelen. Det er mange som har et slikt bibelsyn, at der finnes ikke mer å vite om Gud enn det som står i bibelen.
Men det er i alle fall noe annet å kjenne Gud, kjenne hans kjærlighet f.eks, enn å vite om de samme tingene. Slik kjennskap kommer gjennom levd hverdagsliv sammen med Gud.

Dessuten tror jeg kanskje at der finnes nye, eller dypere, innsikter, ut over de bibelske, men dersom de kolliderer med noe i NT (eller GT, tolket i lys av NT), da er det falske saker.

Paulus sa jo at Gud hadde gitt ham oppdraget "å fullføre tjenesten med Guds ord". Kol. 1, 25.

Dét bibelverset er litt vanskelig f.eks i møte med de svært kjente andaktsbøkene "Når Gud taler". Der mottar to engelske damer hver dag en liten utlegning fra Ånden. Må si de virker svært troverdige, de andaktene. De pleier ta utgangspunkt i et bibelvers, og så spinnes det videre, ofte langt videre, ut fra vedkommende vers. Det er de minst teoretiske Gudsbøkene jeg vet om. De er Ånd og Liv.

Men uten en grundig start ved korset, og uten et hjerte badet i kjærlighet - burde man visst ikke søke mer kunnskap om Gud.

Hva som skal til for å bære annen kunnskap godt, vet jeg ikke helt. Men sunn sjøltillit, samt innsikt i egen skrøpelighet tror jeg alltid er et gode for den som klok vil være. Sammen med dype røtter og trygghet i land og kultur og familie - og i Gud, og i Ordet.

Voksne småunger. Barne-TV.

Mange små barn snakker utrolig voksent og fornuftig. Mye mer kunnskapsrikt og ryddig enn vi gjorde da vi var små. Hvor har de det fra?
Fra foreldrene, barnehagen og skjermen. Skjermen. Så defor: I dag ser jeg på barne-TV. Og er nesten litt….stum….

Det er lenge siden sist jeg har sett noe særlig av hva ungene fores med. Min egen sønn er jo blitt flere-og-tjue år; det var i hans barndom jeg sist fulgte med på barne-tv. Så i dag har jeg undersøkt, og alle småbarnsforeldre vet nok dette, men altså:
NRK kombinerer underholdning, oppdragelse, samfunnsinnsikt og engelskundervisning i ”Playhouse” fra Disney. Flere timer pedagogisk barne-tv en alminnelig torsdags formiddag.

Først en dose levende snakkende verktøy. Her er allslags alminnelige problemstillinger, løsningsorienterte voksne, kjekke barn og diverse artige småulykker krydret med vanlige engelske fraser innimellom.

Synes det er utrolig bra, jeg!
Hva synes ungene? På diverse alderstrinn?

Og så er det tid for ”Fun Facts”. Opplysning innpakket i fargerik søt tegnefilm og gjennomtenkte, korte, presise setninger. Lett å forstå.
Tro om kunnskapen sitter?

Og så er det tøffe-togene som lærer seg jobben sin. Skal hente postsekker fra en heis. De får det ikke helt til, men trene, trene, glad og tappert, i 10 sekunder, minst, så går det bra til slutt. Holdningsinnlæring. Og sjefen, mesterpedagogen, er bare blid og flink.

En påtrengende tanke:
Hvordan kan en stakkars levende alminnelig lærer måle seg mot all denne profesjonaliteten? Presist, rikt språk, actionfylte bilder, tydelighet, godt humør, gode ideer, ikke et dødt – altså kjedelig – sekund, nærbilde av alt som skal skjønnes.
Ungene må jo bli opplært til å bare ville ha ypperste kvalitet på alt de får servert – kan’ke komme her og komme her med noe annet!

Trengs lærere, når man har Playhouse?

Hvilken kunnskap er dekket av slike og lignende tv-programmer? Jeg vet ikke selv, men kanskje det er mye?
Hvordan skal ungene lære gangetabellen når mengdetrening og utenatlæring er totalt ut og umulig – ja, nærmest fungerer som barnemishandling? Det ser man jo i øynene deres -

Trengs gangetabellen?
Trengs utholdenhet?

En annen  ting:
Jeg har tenkt at det ikke er rart at gode foreldre har nok med 1-2 barn, når det forventes slik voldsom oppfølging og oppmerksomhet og opplevelse og undervisning fra deres side, av dem selv og samfunnet. De må jo bli helt utslitt. Ikke rart de sender ungene i barnehage i stedet. Men så godt som tv nå har blitt, kan de godt tillate seg å sette barna foran det i alle fall et par timer for dagen. Vær hjemme med god samvittighet, onkel TV hjelper deg.

Han er drivende god!

Jeg har endelig sett dårlig, kaldt, ja, nesten ondt barne-tv også. Men slikt bruker jeg øyeblikkelig skru av. Det er det dessverre ikke alle som gjør, og det har nok sin virkning. Men dét er en annen sang - en klagesang.

Dette er mer ment som en hallelujahymne:)

Lærdom fra Hurtigruten

I helgen dro jeg med Hurtigruten fra Bergen til Bodø. Det tok 4 dager, så hurtig og hurtig...
De tre første dagene var jeg på m/s "Midnattsol", så byttet jeg over til den mye eldre "Vesterålen", fordi Midnattsol hadde hatt så mye motor- og elektrisitetstrøbbel at den var kommet helt ut av rute og skulle droppe mange anløp for å prøve ta seg inn igjen. Droppe Bodø, blant annet, dit jeg skulle.

I går hørte jeg på radioen at mine medpassasjerer hadde hatt mer trøbbel - altså de som fortsatte på problemskipet. Turen deres er nemlig enda ikke ferdig. De drar jo stadig på ekskursjoner fra havner de kommer til, og på turen til Nordkapp hadde 4 av bussene blåst av veien, den ene hadde også veltet.

Action come true!
Hvis du klikker på overskriften over, får du lese nettavisens beskrivelse av hendelsen. Det hadde vært så glatt at bussene hadde mistet festet - 4 av 8 busser hadde ikke klart holde seg på veien i vinden.

Da jeg var ombord, hadde motoren på et tidspunkt stoppet, og båten drevet 2 ganger i ring på havet, fortalte en av de andre ombord. Mannen hennes jobbet på hurtigruta, og selv hadde hun jobbet der tidligere - kanskje derfor hun hadde lagt merke til det - jeg merket i alle fall ingenting. Jeg bare la merke til at elektrisiteten forsvant nå og da, og hørte meldinger over høyttaleranlegget om utsatt avgang og slikt. Jeg skjønte ikke hvor farlig det var da det skjedde, hadde ikke vett og erfaring til å bekymre meg.
Den som ikke skjønner ting, er gjerne tryggere enn andre - den vettløse stoler på kapteinen, og vet ikke hva han strever med og svetter over, eller ikke kan.

Mange av turistene på Nordkapp hadde sett på vei-avblåsingen som en eksotisk opplevelse, står det i nettavisen. Men tenk hvis bussene hadde blåst avgårde et sted med stup!!!! Skjønte de ikke hvor nær de var den Store Katastrofen?

Det gikk heldigvis bra denne gangen også - men: På grunn av alt trøbbelet måtte Midnattsol igjen droppe mange havner med mange fine opplevelser, for å prøve komme inn i ruta, inn i planen - på ny. Akkurat nå seiler de vel forbi Bodø igjen, på tur nedover.

Slik er det vel med oss under vandringen på jorden også. Gud hadde tenkt slik og slik med livene våre. Eller med menighetene våre. Så kommer vi opp i all slags trøbbel,  og det blir ulykker og nestenulykker, og vi får uplanlagte stopp og hvilepauser og sykehusinnleggelser eller hva det skal være - som jo kan ha visse gode verdier i seg - men de planlagte anløpene og utfluktene får vi ikke med oss. Og folkene på stedene vi skulle ha vært, får ikke glede av vårt nærvær og våre tjenester.

Alt tjener den til gode som elsker Gud, står det i bibelen - også ulykkene, gi de ikke blir for dramatiske - men det ville nok vært enda bedre hvis vi hadde fått følge planen Gud egentlig hadde tenkt for oss.

En liten detalj:
Problembåten Midnattsol er visst kjent for å ofte ha trøbbel, Det er en nokså ny, svær, veldig elektronifisert båt med allslags moderne innretninger.  Mye fancy design!
Den båten jeg byttet over til, er eldre og mer ukomplisert, mindre, trangere - men altså mye mer stabil til å holde ruta si.

Hvis ryktene jeg har hørt om Hurtigruteskipene, altså er sanne.

Det virker ellers ofte som om vi nordmenn lever et godt stykke over vår tekniske kompetanse. I alle fall vår vedlikeholdskompetanse. Problemene på Midnattsol er et eksempel på dette. Reparatører hentes ikke lenger på byssa, men fra Tyskland. Forresten vet jeg ikke hvor vår tekniker kom fra, men vi ventet i 10 timer på ham, liggende ved kai i Rørvik. Det var der jeg hoppet av, og tok neste Hurtigrute.

Enda en liten tanke:
Av og til er det nødvendig å bytte båt for å komme fram dit en skal.
Overført: Skifte jobb. Flytte. Bytte menighet. Skifte skole.

----

Om mannskapet på båtene ikke bestandig har den kontrollen vi gjerne vil og tror at de har, så finnes der en Overkaptein som faktisk har kontroll - så vi kan være trygge likevel og uansett - no matter hva vi ser og forstår, og no matter hvilken jordisk båt og kaptein vi måtte være overlatt til.

Men dét er det bare vi som tror, som vet:)

----

PS, jeg tar nok Midnattsol igjen - hvis jeg får fred for det - jeg er da ikke redd, jeg, vel! - og så fikk jeg et te- og kaffikrus med gratis-påfyll-ut-året som trøst like før jeg gikk av båten, men kruset gjelder bare på Midnattsol....

Kjertelbombe på halsen

Jeg har sans for lignelser.
Og i dag opererte jeg bort en bombe på halsen.
Her er en visuell rapport:

Bomben - egentlig en forstoppet kjertel - til venstre, oppå den hvite dingsen. Før satt den som en kul på halsen, litt under høyre øre.

Jeg viste bildet til min mann, i litt større format, og han vemmet seg, snudde seg bort. Orket ikke å ta i meg etterpå. 

Andre som måtte brekke seg, er det vel ikke så farlig med:)

Bombe?

Ja, den har eksplodert to ganger, med store mengder hvitt gørr sprutende ukontrollert ut, bare etter et svært lett press. Første gang på hurtigruten for 3 år siden, samt nå i sommer. Kanskje jeg holdt hånden under haken eller noe slikt, og det var nok til at kjertelen sprakk, for den var så full.

Men de siste månedene har den stinket og lekket mer jevnt, for det har vært åpen betennelse i den. Skjønt helt i det siste har den tørket litt inn igjen, klar til å lukke seg for to nye år, før neste storeksplosjon. Rolig nok til å kunne opereres bort.

Og nå er den borte vekk. En kirurg, en som har forstand på slikt, fikk meg i sine hender i dag -

Æsj.

Men jeg er altså begeistret. For jeg synes hele historien ligner på noen andre betente saker jeg vet om. Under overflaten hoper gørret seg opp - konflikter og problemer man fortrenger, ikke får bukt med, glatter over, kanskje later som ikke eksisterer - helt til det smeller. Eksploderer. Så alle kan se innholdet, høre edderen og gallen, grafse i skiten.

Jeg blei rasende nylig, i en bestemt sak. Fordi en sidegrein av saken blei nevnt i et kaffiselskap. Enda en ny sidegrein i saken. Og jeg som visste om hele den store gamle saken som har pågått så lenge. Jeg tror den virkelig har potensiale til å ødelegge fryktelig mye, ja den har allerede ødelagt. Samtidig som jeg var så sliten på grunn av noe annet trøbbel. Mine verter fikk seg en oppvisning i sinne de nok ikke hadde forventet da de inviterte meg hjem til seg, nei!

Men det er i slike øyeblikk man skjønner at nå, nå må dette ta slutt. Den tilstoppede, betente kjertelen må bort en gang for alle. Ja, alle latente bomber må detoneres, opereres bort, åpnes...

Heldigvis var vertskapet enige med meg i innhold og konklusjon, bare muligens ikke i intensitet. 

Vi ga oss faktisk til å be sammen over sakene. Nevnte problemene og problemmakerne med navns nevnelse for Guds ansikt. Det var ikke for å sladre. Det var for å søke løsninger.  Og det gjorde godt.

Vi kristne er ofte så flinke til å unnskylde, tåle, tilgi - og la oss selv, eller andre, ukloke eller svake eller vonde mennesker få drive på - mens egentlig trengs det at vi tar tak i, finner ut av og rydder opp i saker og ting.

Men man skal ikke la enhver få være med i ryddeprosessen. 

Skjønt ryddes må det. Opereres. Alene er det ofte umulig å finne løsninger. Sammen med et par til, kan vi få det til. Alle involverte må involveres, i alle fall - de som må skjæres i - 

Hvis det innunder yta glir moldmørke årer - da kan tiden være kommet til å ta en tur til kirurgen - og kirurgen Jesus, han har sine opererende hender her på jord. En heter tante Berit, en annen broder Bjarne. Fred skapes først når molden og mørket er erkjent og fjernet.

Nå er den syke halskjertelen borte. Og stedet må få ro. Dekkes til. Bandasjeres. Det er ømt nå, kjenner jeg. Såret må få gro.
Sånt tar tid.
Jeg får gi meg selv litt tid, da. Ikke reise til syden kommende uke (kollossalt billige billetter for tiden! 1200 kr for reise og hotell, 1 uke, til Lanzarote)

Stein Arild får hjelpe meg med hårvasken så lenge. Hold stedet tørt! sa legen

Ok, vi får høre på legen - og håpe at Stein Arild snart glemmer hvor ekkel han syntes jeg var - jeg er det jo ikke lenger! Men i går, da han ubekymret klemte kona si med bombe på halsen, da var jeg virkelig vemmelig, enda han ikke visste det - - - jo, visste - men bare overflatisk. Han så bare den hevede overflaten utenfra. Jeg var nøye med å vaske bort det indre gørret som sev ut.

Åpenbaringens bitre øyeblikk - øyeblikket da man - eller andre - blir klar over hvor ille ting virkelig er - er det vel folk for all del søker å unngå.
Så åpenbaring og operasjon bør vel foregå samtidig, på skånsomt mulig måte, gjort med skarpe gode presise instrumenter, så ikke åpenbaringen og lidelsen blir så langvarig, eller unødvendig omfattende.

Og alle trenger ikke vite om operasjonen.

Men den som har byllen, som eier den, eller som står nær og har måttet tåle stanken fra den - gleder seg når byllen er borte og såret grodd.

For det ble med ett så frisk luft i huset!

Happy skiing

Me and Ivan (9) had this very nice trip two days ago. He impressed me.

Skiing in the forest! Shining low sun, cold fresh air. So cold that his fingers froze during our meal break, but no complaints: he just told me, and said: "We'd better hurry, so I can get my warmth back".

Ivan is not an experienced skier. But he managed. Still, hard-trampled uphills were difficult. He would slip back, slip back, fall, slide down to the bottom of the hill....and try again: 2 metres in the right direction, slip, 1,5 metres back...rise up! Try again....Go, go, go, oh, NO! .....On his feet again, come on...

And that was what really lifted me that day: He did not give in. He listened to my advice to carry his skies the longest and steepest uphills, but also he let himself try, try and try again the easier ones. With a smile. With a joke. No complaints at all. Trying to follow my instructions: use your skies as a knife - sharp edges toward the ground. Trample! Trample! Hang on your sticks!

I sent his soccer coaches some warm thoughts. What great things you have done for this boy!  Taught him fighting spirit. Or should I blame his dad? Yes, I think so, too...what a great thing to teach one's children.

-

We had lots of time to investigate interesting things we passed on our way.

This is probably a parked-away band-bus. Nice!
We also watched som big boys - well, adults - flying their model airplanes.  And how beautiful the sceneries!

Next time, I think I ought to bring him to a hill and teach him some techniques so he can really win his battles, too, and not only tolerate them.
:)

God jul!

Det er bedre å tenne et lys, enn å forbanne mørket.

Innholdet i sekken

I morges sukket jeg litt over noen jeg kjenner som ikke kan lese, de er fattige og uten utdannelse og jobb. De er heldigvis vennlige og gjestfrie mennesker som jeg trives hos og slapper av sammen med. Men allikevel...sukk. De trenger mye hjelp. Og dobbelt sukk, for de har så mange andre problemer også - det er så mye å sørge over, så mye å bekymre seg over.

Så dro jeg til byn, på byfjellstur. Jeg var ute hele dagen i mange grader minus, i kaldt, klart vær. På vei hjem ruslet jeg bort til en benk, der sto det:

Og jeg måtte tenke på mine kjempende venner.

Ja, de bærer tungt. Uten for mye bagasje.

Men jammen bærer de lett også, for det er andre som bærer mange av deres byrder. Velferdsstaten vår bærer....skattebetalerne bærer....menighetsvennene bærer...

Så kom jeg på min egen sekk. Jeg hadde en bibel og noen brødskalker, samt litt fruktvann, og bar lett.

Uten bibel, og uten vannet ville jeg nok båret tyngre, ja. For når Ånden (vannet) kommer over versene der, når sjelen får spise bibelordene, og når jeg lytter til Guds råd - da er det lett å leve med sine byrder! Jesus sa jo at mitt åk (bæreredskap) er lett - om enn våre byrder er svære, tenker jeg.

Åket hans (f.ek budet elsk hverandre, og den kraften jeg får til å faktisk elske) letter vekten av byrdene.

"Betre byrde du bér ikkje i bakken, enn mannavit mykje", sier Håvamål.

Og det er mange saker som kan løses med vett og forstand.

Ja, kunnskap skal gjøre deg glad! sier bibelen. Ordsp. 2, 10.

Men bibelen sier også at med stor visdom følger mange kvaler.

        Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte. Fork. 1,18.

Og jammen er det mye overfladiske mennesker ikke bekymrer seg over! 

De bare lever, til det eventuelt smeller.

Det man ikke vet, har man ikke vondt av....

Så det er vel litt delt, om det er bra med bagasje eller ikke. 

Sykdom i sekken kan være tungt.

Mangel på venner er også tungt. Mange (gode) venner i sekken gjør livet bra.

Mangel på oppgaver er tungt - alle trenger mening i livet.

Det som virkelig tynger, tror jeg, er syndene i ens nærhet. Syndene i sekken. Hvis en du elsker, kjefter, lyger, drikker, svikter, syter eller bedrar - eller handler uklokt - da blir livet tungt. Eller hvis du selv gjør det.

Sånt er mye tyngre enn analfabetisme.

-

Ett av mine desiderte favorittvers i bibelen er: Som din dag er, skal din styrke være.

5. mos. 33, 25.

Det minner vi oss om, både jeg og Herren, hvis jeg kjenner meg svak. Og dét minner Gud meg om, ved sin Ånd, når dagen er over, og jeg forbløffet ser at jammen gikk det.

Det gjelder å ha noen vers klare i sekken sin, til enhver situasjon.

-

Så dette bør man altså ha i sekken, dette er gode byrder:

Oppgaver. Jobb. Utdannelse. Vett.

Noen å leve sammen med, som ikke synder for mye.

Bibelvers. 

Den Hellige Ånd.

Tilgivelse. Er verd et bloggstykke alene. Jeg bare nevner det.

Hvem skal bære de tunge byrdene?

I bibelen står det faktisk både at enhver skal bære sin egen byrde, og at vi skal bære hverandres byrder. Gal 6, 1-10 og  2. Tess 3, 8-9, Gal, 2,10. Interessant.

Det er altså ikke rett å la andre ta din jobb, hvis du er sterk nok selv. Latskap er synd.

Men behovsprøvd hjelpsomhet er bra.

Jesus, han som har all makt, sa:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Matt. 11, 28.

Han påpekte også flere ganger at ingen ting er umulig for Gud, f.eks her i Matt. 19.26:

"Jesus så på dem og sa: «For mennesker er dette umulig, men for Gud er alt mulig.» "

-

Jeg fikk tatt noen fine bilder på turen, her Bergen sentrum:

Publiser innlegg

Noen is-fenomener fra Skomakerdiket:

Et annet frosset vann:

Rundemanen:

Verdens største (?) pepperkakeby i Bergen sentrum: